Akkurat, ja

Tror du ikke at jeg sitter her og refresher siden og stirrer på telleren for antall besøkende?

 Det har jeg gjort (nesten) hele dagen. Den har økt fra 16 i går til hele *trommevirvel* 17 i dag! 

 Jeg merker at furteleppa og angsten vokser allerede etter ett stakkars døgn, men jeg nekter å gi meg. Hadde jeg bare hatt noen gode idéer og brennende engasjement for noe, skulle det nok ordnet seg. Men når man prioriterer å bruke tiden sin på å stirre på en dustete teller – ja, da kan man vel kanskje skylde seg selv.

 Tenk at jeg har laget en blogg som handler om bloggen min! Godt man klarer å le av det hele. Hoho!

Feig

Det er rart med det. Når man starter en blogg og publiserer den for verden, føler man et visst press: Man bør skrive om noe interessant, morsom og helst originalt. I tillegg skal man selvsagt ha et godt, flytende språk og korrekt gramatikk.

 Dette presset kan veldig fort føre til at man mister motet og legger ned hele bloggen, eller i det minste lar den stå brakk – for det er tross alt bedre å la være å forsøke enn å feile. Ikke sant?

 Jeg snakker selvsagt om meg selv, og det virker kanskje noe underlig, siden dette er min første blogg. Men en blogg er vel ikke så forskjellig fra andre aspekter i livet, og jeg er, som du sikkert har skjønt nå, en person som ofte setter (for) høye krav til meg selv og ikke makter eller tør å forsøke å leve opp til dem.

La denne bloggen være en øvelse i å drite i selvfølelsen og frykten, for ikke å snakke om de tåpelige kravene.

Jeg regner med at andre kjenner seg igjen i mitt helt ordinære og vanlige problem og føler med meg når jeg sier jeg er livredd.

 Men jeg er ikke motløs.

 Ikke enda.

.

(Bildet er hentet fra flickr.com)

God natt

Etter å ha laget blogg, sett Da Vinci-koden og stappet i meg unevnelige mengder med fleskesvor og sjokolade, anser jeg denne kvelden som over.

Jeg satser på at morgendagen bringer saftige bloggemner. Jeg lover i hvert fall å komme med noe fra hjertet, saftig eller ikke.

Du er herved advart. Good night.