Inspirert av Bollas post om tagging/grafitti (TÅKEHEIMEN), skal jeg fortelle en historie som jeg leste i en hundedressurbok (Don’t shoot the dog av Karen Pryor). Det høres sikkert litt rart ut, men les videre allikevel. Fritt gjenfortalt:
~
En mann hadde stakittgjerde rundt tomten sin. Et år begynte et par unge gutter på vei hjem fra skolen å more seg med å dra en pinne langs gjerdet.
Dette lagde et infernalsk bråk, men mannen som bodde i huset var en klok mann som visste at å forby guttene å være gutter, ville være det samme som å helle bensin på bålet.
I stedet stoppet han dem en dag de var på vei hjem fra skolen og fortalte at han likte lyden de laget, og at han ville betale dem fem kroner hver for hver gang de dro en pinne langs gjerdet, men at det bare gjaldt dem og at det bare gjaldt én gang per dag.
Guttene ble selvsagt very happy! Hver dag lagde de spetakkelet sitt på vei hjem fra skolen, og hver dag holdt mannen ordet sitt og betalte dem fem kroner hver.
Dette pågikk noen dager, men etter en ukes tid, fortalte mannen dem trist at han dessverre ikke hadde råd til å betale dem fem kroner for jobben lenger. Han kunne faktisk bare betale dem én krone heretter.
Dette synes guttene var altfor dårlig betalt, så etter den dagen dro de aldri mer pinner langs gjerdet.
.
(Bildet er hentet fra flickr.com)
