Oppskrift: pasta basta

Denne selvkomponerte oppskriften er nok ikke spesielt orginal – og ikke er det slankekost heller (tvert imot, kan man si); men hovedsaken er at det smaker godt. Veldig godt. Fredagsgodt!

Tre til fire personer:
Sett over en stor kjele med pastavann og ha i et par never salt (dersom du har induksjonsovn eller gass, kan du vente litt).

Varm opp en stekepanne og forvell to-trehundre gram skivet sopp som du så freser i litt olje eller melange sammen med rundt firehundre gram strimlet svinekjøtt (dersom du ikke spiser gris av dyrevernshensyn eller andre grunner, eller du rett og slett ikke har lyst på, eller kanskje du ikke har, kan du bytte ut svinekjøttet med kyllingfilet).

Tilsett et par finhakkede røde chili (med eller uten frø, avhengig av hvor sterk du vil ha maten) og fres litt til (til kjøttet er gjennomstekt). Hell oppi en butt med matfløte og tilsett en hønsebuljongterning (jada, her jukser vi litegranne). Nå kan du også tilsette en god spiseskje med tørket basillikum, eller om du har fersk, finhakk et par never mens resten putrer seg til en halvtykk saus og ha i mot slutten. Smak til med salt og pepper.

Dersom du har klart å beregne tiden riktig, skal du nå også ha pastaen klar. Hvis ikke er det ingen katastrofe; det er bedre at pastaen er ferdig litt sent enn at sausen er det. Om sistnevnte tykner for mye, kan du spe med litt vann eller melk. Jeg foretrekker forresten (grønn) tagliatelle til denne retten.

Til slutt ramser jeg opp ingrediensene en gang til, så slipper du å finlese det over før du drar på butikken:

1 ss olje eller margarin
2-300 g sopp
400 g strimlet svinekjøtt (eller kyllingfilet)
2 røde chili
1 boks matfløte
1 terning hønsebuljong
1 ss tørket basillikum, eller et par never fersk, finhakket.
(Salt og pepper)
ca 350 g tagliatelle

Bon appétit!

Reklame

Intime betroelser

Jeg har opp gjennom årene uttalt mer enn én gang: «Men så er jeg jo en mann i en kvinnekropp..!»

Dette skremmer de fleste menn (de hever øyebrynene og rygger litt, og så ler de litt for å vise at det var en spøk og at de slett ikke er homofobe), og får de fleste kvinner til å fnise brydd (er de redd for at jeg skal sjekke kløfta?).

La meg med en gang gjøre det klart at jeg er gift. – Med en ganske OK mann. Eller muligens en kvinne i en mannskropp.

Det er visse ting som taler for at jeg er en kvinne:

• Jeg har reppup (om enn ikke så store)
• Jeg menstruerer (gid jeg slapp)
• Jeg tenker ikke på sex ørten ganger i døgnet (dette er det nærmeste du kommer sannheten om mitt seksliv, er jeg redd)
• Jeg griner av triste ting (også i bøker, filmer og tegnefilmer)

Så hvorfor gnager jeg på denne kvinne i mannskropp-greia? Jo:

• Jeg biter negler (ewww!)
• Jeg hater husarbeid (stakkars mann)
• Jeg jobber i et mannsdominert yrke (det er forsåvidt fint å kunne tvinne sine medarbeidere rundt lillefingeren ved å blafre litt med øyevippene, men det er bedritent at ingen egentlig tror du skjønner noe – på den annen side gjør dette sitt til at det er lett å imponere)
• Jeg klarer bare å tenke på én ting av gangen (jeg begriper virkelig ikke at noen klarer å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, derfor har jeg en mistanke om at mange kvinner lyver)
• Jeg legger på meg over midjen (det er det minst hyggelige av alt sammen, tett fulgt av: )
• Jeg har unødvendig mye hårvekst (selv om jeg gudskjelov ikke har skjegg, om man ser bort fra de to lange, stive hårene jeg må nappe under haka med ujevne mellomrom)
• Jeg har «veiviser» (henger sammen med punktet over)

Nå kommer vi til det som satte meg på idéen om å skrive dette, nemlig Hjortens post «En som var lang og trang på en gang» (som igjen er inspirert av Arild Nybøs Korleis overleve ein buksehandel). Det er nemlig slik at:

• Jeg hater å shoppe (mye på grunn av trengsel, men først og fremst fordi: )
• Jeg hater å prøve klær (noe som ganske sikkert har sammenheng med min blekfete kropp og de digre speilene i prøverommet, men også det faktum at jeg i grunnen hater all [kjedelig] fysisk fordring, – og alle som har prøvd klær inni et trangt prøverom må være enig om at det er et slit!)
• Jeg aner ikke hvilken størrelse jeg bruker. Dette har minst to årsaker: 1) Jeg husker ikke fra år til år (jeg shopper stort sett en gang årlig), og 2) jeg går opp og ned i vekt (mest opp)
• Jeg kjøper gjerne to bukser i slengen når jeg først finner en som passer (men helst i forskjellige farger/nyanser)
• Hvis jeg har funnet en modell som sitter bra, holder jeg meg gjerne til denne (jeg handlet årets bukser på lørdag, faktisk – to stykker av samme modell som jeg kjøpte sist, men i en størrelse mindre *stolt*).

Jeg tror jeg stopper her før jeg kjeder vettet av deg (som ikke har blitt lei for lenge siden) og avslutter med å fortelle at jeg overhode ikke går rundt og drømmer om å skifte kjønn, om du tror det, men jeg kunne av og til tenke meg å knulle en kvinne.

~

(Bildene er hentet fra flickr.com)

Rødstrømpe på nattbussen

Dette passer i grunnen bra, siden jeg har skiftet utseendet på bloggen i dag. Den var grønn, nå er den rød og fin.

Denne samtalen overhørte jeg på nattbussen i natt. Fritt gjenfortalt:

Ung kvinne nr 1: Neeei, jeg er ikke rødstrømpe. Det høres så negativt ut?
Ung kvinne nr 2: Jeg synes det høres positivt ut, jeg! Jeg er litt halv-rødstrømpe.
Ung kvinne nr 1: Ja, hvordan er en rødstrømpe da..?
Ung kvinne nr 2: Nei, litt sånn gal når det gjelder likestilling og sånn?
Ung kvinne nr 1: Jeg er vel ikke så opptatt av likestilling, da.

I verste mening

I et parforhold kan man av og til komme inn i spor. Noen spor er gode, mange er rett ut usunne. Når man har en forventning til hva partneren mener og føler og tolker alt partneren sier i samsvar med denne forventningen, og denne forventningen dessuten er av den pessimistiske sorten, kaller vi det ofte for «å ta ting i verste mening». I slike situasjoner sitter vi igjen med gode odds for en riktig opprivende luftrensende krangel.

Dagens vits er på engelsk og handler om overnevnte problematikk. Enjoy!

~

Not hangin’ right…

An attorney got home late one evening, after a very taxing day trying to get a stay of execution for a client, James Wright, who was due to be hanged for murder at midnight. His last-minute plea for clemency to the governor had failed and he was feeling worn out and depressed.

As soon as he got through the door at home, his wife started on him about, «What time of night do you call this? Where have you been?» And on and on.

Too shattered to play his usual role in this familiar ritual, he went and poured himself a shot of whiskey and headed off for a long hot soak in the bathtub, pursued by the predictable sarcastic remarks.

While he was in the bath, the phone rang. The wife answered and was told that her husband’s client had been granted his stay of execution after all. Wright would not be hanged tonight.

Finally realizing what a day he must have had, she decided to go upstairs to give him the good news.

As she opened the bathroom door, she was greeted by the sight of her husband’s rear end as he was bent over naked, drying his legs and feet.

«They’re not hanging Wright tonight,» she said.

He whirled around and screamed, «FOR CRYING OUT LOUD, WOMAN, DON’T YOU EVER STOP?»

Ping meg her og der

For meg har «ping» alltid vært brukt til å sjekke om man får svar fra den andre enden. Man kan for eksempel pinge en server eller en IRC-bruker («Internet Relay Chat» – en veldig gammeldags måte å chatte på; eller jeg tror i hvert fall den er gammeldags, for jeg drev med dette så langt tilbake som i -94, og det betyr at det må være gammeldags, ikke sant? –  vi lever tross alt i dataalderen) for å se hvor stor forsinkelse det er, eller om det i det hele tatt er forbindelse.

Nå som jeg har blogget ivrig i hele tolv dager, tror jeg at  jeg har begynt å forstå at begrepet «ping» i bloggverdenen er noe helt annet.

Det jeg ikke kan begripe er at det skal ha noen nytteverdi.

Hvis jeg har forstått det riktig (og det er slettes ikke sikkert), så betyr «ping» og «trackback» nøyaktig det samme, og det går ut på å legge igjen en link til sin egen blogg i kommentarfeltet til en post i en annen blogg. Her er jeg åpen for å bli korrigert.

Og jeg regner med at jeg blir korrigert, for hvis dette virkelig er alt det går ut på, så er det jo totalt overflødig! Alle steder der jeg har lagt igjen en kommentar har det vært mulig å legge inn navn og lenke i feltene for identifisering, og hvis man fyller ut disse, så har man jo allerede lenket tilbake til sin egen blogg.

Så hva er vitsen? Og hvorfor i huleste kalles det «ping»? «Trackback» er i det minste litt logisk. Men PING??

Og en annen ting jeg lurer på: Hva betyr «å tagge» en blogg? Hvis det er snakk om ens egen blogg, så tror jeg at jeg kanskje skjønner det, men andres?

Kan noen være så snill å forbarme seg over en stakkars grønnskolling?

Den praktiske blondinen

I serien «Allikin forteller sine favorittvitser» har turen kommet til en blondinehistorie. Ja, jeg skrev «histore»; altså er det ikke en av de teite gåtene, men den er selvsagt like stigmatiserende som en blondinevits skal være.

~

En brunette (det er minst én brunette i enhver god blondinehistorie) i tredveårene traff en dag ei venninne fra skoleårene. Venninnen var, som du sikkert har skjønt, blond, men enda viktigere – ikke akkurat den i klassen man gjetter på at ender opp som professor.

Etter en halventusiastisk (den ene veldig entusiastisk, den andre ikke) hilserunde, spurte brunetten høflig hva blondinen hadde endt opp med i livet, og hun svarte stolt at jo, hun var alenemor til ti gutter (det er fullt mulig hun også var professor, men det forteller historien ingenting om).

Brunetten: Ti? Jøss, det var mange! Hvordan finner man på navn til alle sammen?
Blondinen: Enkelt! De heter Jens, alle som en.  
Brunetten: Virkelig? Det høres veldig upraktisk ut?
Blodinen: Neida, det er kjempepraktisk! Når middagen er klar, roper jeg bare «Jens!», så kommer de alle sammen.
Brunetten: Men om du bare skal ha tak i én av dem..?
Blondinen: Ikke noe problem, jeg bruker etternavnet!

~

For the record: Jeg er blond. 😉

Snow me tender

Når jeg er inne på dashbordet (kommer vi til å få en anstendig oversettelse av WordPress? Noen må da ha meldt seg frivillig til å oversette? Hvis ikke gjør jeg det herved.) og klikker på «Write» føles det som en kommando: Skriv! Skriv noe vettugt!

Og da stopper det på en måte litt opp.

Men hvis jeg skal skrive om noe som opptar meg litt akkurat nå, må det bli snø.

Det laver ned, og jeg går rundt og nynner «Langt oppi lia». I morges måtte jeg skyfle vekk 5 kubikk med brøytekant før jeg dro på jobb (allikevel var jeg på plass fem over åtte *stolt*), og da jeg skulle hjem måtte jeg nærmest grave frem bilen på nytt (heldigvis fant jeg den – har du lagt merke til hvor like biler er når de er dekket av snø?). Verandarekkverket vårt er forresten en halv meter høyere enn vanlig, og man blir klissvåt fra knærne og ned om man våger seg utendørs.

Jeg elsker det!

Samme for meg at det ikke var snø i jula, vel? Jeg var i Thailand i jula! Nå rakk jeg akkurat å akklimatisere meg før kulda slo inn for fullt; jeg måtte bare gjennom et par uker med halsbetennelse først.

Snø er supert. Særlig når jeg kan tenke tilbake på dette:

Hilsen fra kona til en bortskjemt konsulent

Ta en titt på denne menyen:

MENY 1897

L’APERITIZER
Snacks
***

HORS-D’OEUVRE
5 typer forretter med det lille ekstra
***

POTAGES
En suppe med sjel
***

POISSON
Fra fiskeren på kaia eller i Tokyo
***

ENTREMETIER
Her renser vi ganen
***

VIANDE TENDRE
En smaksopplevelse av kjøtt
***

FROMAGE
Utvalg av Europeiske oster
***

ENTREMETS
Utvalg av desserter
***

PETITS- FOURS
Valerhona sjokolade
***

CAFÉ / AVEC
Kaffe / avec
~

Gjett hvem som skal spise på 1897 på lørdag? Gjett hvem som skal gafle i seg menyen over? Gjett hvem som skal drikke to  forskjellige viner til hver rett? Gjett hvem som gleder seg mest i hele verden? 😎

Naiv – i perspektiv

Av og til blir jeg sjokkert over hvor virklighetsfjern jeg er. Ta for eksempel bruk av bilbelte: For meg er det så naturlig å bruke bilbelte og forlange at alle som sitter i bilen bruker det, at jeg rett og slett blir overrasket over at andre ikke tenker sånn. Jeg har mang en gang undret meg over reklamekampanjene for bilbeltebruk, fordi «alle bruker jo bilbelte i dag!»  Unntaket fra regelen er min nå avdøde bestefar som aldri brukte bilbelte på kortere turer, det vil si innenfor bygrensa, fordi, og jeg siterer, «det er ikke kontroll nå.»

På samme måte blir jeg sjokkert når jeg hører/leser om foreldre som mishandler barna sine. Med dagens informasjonsflyt skulle man jo tro at de fleste har fått med seg at det ikke er akseptabelt å denge ungene (å klaske med flat hånd i affekt er visstnok greit) eller å trakassere dem, men allikevel forgår det mer bak lukkede dører enn jeg orker å tenke på.

Med andre ord lar jeg meg ofte overraske av at andre har en annen holdning enn jeg.

Sa noen «navlebeskuende»?

En øvelse i logikk

En mann møtte en dag en professor i logikk. Mannen var ikke snauere enn at han spurte hva logikk egentlig var, og professoren tenkte at her må det inn med teskje.

Professoren: Jo, nå skal du høre: Har du akvarium?
Mannen: Ja?
Professoren: Da liker du vel fisk, da?
Mannen: Ja, det gjør jeg!
Professoren: Og siden du liker fisk, liker du sikkert dyr?
Mannen: Joda, det stemmer det.
Professoren: I og med at du liker dyr, kan jeg regne med at du også liker mennesker?
Mannen: Ja, det er klart.
Professoren: Da liker du vel kvinner også, da?
Mannen: Selvfølgelig!
Professoren: Siden du liker kvinner, går jeg ut i fra at du er gift med en?
Mannen: Det stemmer også!
Professoren: Nå har du fått en liten demonstrasjon i logikk. Håper det hjalp på forståelsen!

Noen dager senere møtte mannen en kamerat og fortalte stolt at han hadde truffet en professor i logikk. Kameraten var ikke stort smartere enn sin venn og spurte «Hva er egentlig logikk?»

Mannen: Jo, nå skal du høre! Har du akvarium?
Kameraten: Nei.
Mannen: Å, faen! Jeg visste ikke at du var homse!?