Feig

Det er rart med det. Når man starter en blogg og publiserer den for verden, føler man et visst press: Man bør skrive om noe interessant, morsom og helst originalt. I tillegg skal man selvsagt ha et godt, flytende språk og korrekt gramatikk.

 Dette presset kan veldig fort føre til at man mister motet og legger ned hele bloggen, eller i det minste lar den stå brakk – for det er tross alt bedre å la være å forsøke enn å feile. Ikke sant?

 Jeg snakker selvsagt om meg selv, og det virker kanskje noe underlig, siden dette er min første blogg. Men en blogg er vel ikke så forskjellig fra andre aspekter i livet, og jeg er, som du sikkert har skjønt nå, en person som ofte setter (for) høye krav til meg selv og ikke makter eller tør å forsøke å leve opp til dem.

La denne bloggen være en øvelse i å drite i selvfølelsen og frykten, for ikke å snakke om de tåpelige kravene.

Jeg regner med at andre kjenner seg igjen i mitt helt ordinære og vanlige problem og føler med meg når jeg sier jeg er livredd.

 Men jeg er ikke motløs.

 Ikke enda.

.

(Bildet er hentet fra flickr.com)

Reklame