Morgenstund er tull i grunn

Målet mitt for denne dagen var å komme meg på jobb til åtte. Sånn circa i hvert fall.

Da klokka ringte, snoozet jeg 15 minutter før jeg hoppet i dusjen. Etter å ha somlet vanvittig mye, med god hjelp fra poden på fem, kom vi oss avgårde, og ti over ni fant jeg en parkeringsplass et lite stykke unna jobben.

Jeg vaklet på høye støvletthæler nedover veien, som var belagt med snø. Siden det var ca 1 grad ute, er det i grunnen et under at jeg kom helskinnet fram til døra på jobb, og det reneste mirakel at jeg kom meg gjennom den samme løypa like helskinnet tre ganger til. Ja, for jeg hadde visst glemt jobb-laptopen hjemme.

Blemme.

(Se, hun er en poet!)

Fem over halv ti var jeg i hvert fall på plass. Like etterpå kalte sjefen min meg inn på teppet – for å fortelle meg at han gjerne vil ansette meg (jeg er innleid). Dessverre ansetter ikke bedriften for tiden, så det er uaktuelt akkurat nå.

Jeg lurer på om han vet sitt eget beste?

For de som lurer på hvorfor han forteller meg dette når bedriften ikke ansetter, så er det fordi jeg skremte vettet av ham i forrige uke – da var jeg nemlig i jobbintervju i en annen bedrift.

Det er jaggu godt å bli satt pris på – til tross for sine feil og mangler.

Reklame