Que sera, sera

Det som skjer, det skjer

En sånn dag

Posted by Anita den februar 6, 2007

Dette har vært en ordentlig drittdag. Det er ikke helt PK å skylde på «den tiden av måneden», men det er nå en gang det, og jeg mener bestemt at det har en sammenheng.

I dag har jeg grått på jobb.

Det er ikke første gangen, og det blir nok ikke den siste. Jeg har aldri har grått så mye i en jobb som den jeg har nå. Når jeg sier «mye» mener jeg sånn ca én gang i begynnelsen av hver måned. 

Nettopp.

Men det var jo ikke sånn før! Riktignok har jeg mer ansvar nå, men jeg er jo også eldre og mer moden, så jeg tror ikke det er avgjørende. Den største forskjellen er nok at jeg har blitt mor, men det er bare for klisjéaktig å skylde på. Du får heller trekke dine egne konklusjoner («sippete pyse» er greit).

Jeg har etterhvert har godtatt at det er sånn jeg er. Sånn reagerer jeg på stress og motgang; jeg griner litt, tømmer meg, tørker tårene og fortsetter. Og vet du hva? Etter at jeg godtok dette har jeg ikke grått på jobb på flere måneder. Før i dag.

Det føles litt rart egentlig – å erkjenne og akseptere en side ved seg selv. Jeg gjør det nok ikke ofte nok.

Nå må jeg jammen sippe litt til.

13 kommentar to “En sånn dag”

  1. Cathrine said

    Jeg har hatt det på samme måte som deg. Sist høst brøt jeg sammen under en av vaktene mine. Jeg gråt som et barn, og ikke visste jeg riktig hvorfor.

    Og ikke er jeg mor heller….

  2. Allikin said

    Jeg unnlot å fortelle at denne grininga foregikk midt i et kontorlandskap, foran underleverandør, medarbeidere og sjef.
    Stakkars folk. *knegg*

  3. Allikin said

    Ja, folk blir litt ubekvemme og later desperat som om de ikke merker det, mens de kaster blikk på deg i smug for å sjekke om det er over for denne gang.

    Ikke alle, altså. Noen stiller med lommetørkle (sjefen) eller en klem og trøst (medarbeider). Det varmer, men som regel blir jeg så rørt at jeg griner enda mer.

    Sånn i etterkant klarer jeg bare å le av det hele.

  4. Avil said

    Så lenge folk sjølv er avkalra med grininga si syns eg det er greitt. Men folk som tiltar heilt av eigne tårer når dei faktisk græt på jobb i blant, det vert berre stress.

  5. Allikin said

    Jeg ler i grunnen litt mens jeg griner også. Makan til sipping, liksom.

  6. Avil said

    Då er du ein fin grinar. Til lukke med det.

  7. Allikin said

    Hm. Takk, sikkert.

  8. Avil said

    *susse*

  9. Allikin said

    *bluss*

  10. turkis said

    Mamma gråt i telefonen til meg i dag. Det gjorde vondt. Hun gråt pga. jobben.

  11. radiohode said

    Jeg vet det ikke er meningen å le av denne posten, men jeg gjorde det likevel. Først var det bare trist, men så kom jeg til setningen «Nå må jeg jammen sippe litt til.» Og da lo jeg.

    Men så gikk det litt tid, og så forstod jeg at det er jammen mye jeg ikke forstår. Og da ble jeg trist igjen. Nede-oppe-nede.

  12. Allikin said

    Hehehehe. Det er helt greit at du lo, Radiohode. Det var i grunnen meningen at man minst skulle smile litt av den siste setningen.

  13. muppyen said

    Dette minnet meg om en sang som smurfene hadde. Den fikk meg alltid til å gråte. Nå skal jeg finne teksten til deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: