Que sera, sera

Det som skjer, det skjer

Archive for 14. februar 2007

Et italiensk morddrama: Historien om Beatrice Cenci

Posted by Anita den februar 14, 2007

Jeg har nettopp lest boka «Nobels testamente» av Liza Marklund; en bok som begynte litt tregt, men som etterhvert dro meg med og rørte meg mer enn noen av de foregående bøkende hennes. Noe av det som rørte meg mest var historien om Beatrice Cenci, en bihistorie i denne romanen (som forøvrig tar for seg mye av Alfred Nobels historie), og derfor har jeg bestemt meg for å dele den med dere. Jeg har funnet en del informasjon på wikipedia.org.

~

Beatrice CenciPå femtenhundretallet (nærmere bestemt fra 1577 til 1599) levde ei jente ved navn Beatrice sammen med familen sin i slottet Palazzo Cenci i Roma. Familien besto av hennes far Francesco, broren Giacomo, stemoren Lucrezia Petroni, og den unge halvbroren Bernando.

Så langt, så vel. Men du må ikke tro penger og makt var det samme som lykke og idyll på den tiden heller. Denne faren, Fransesco, var nemlig en hustyrann av dimensjoner, som mishandlet brødrene og moren til Beatrice på det groveste. Men ikke nok med det: I tillegg til den samme mishandlingen som brødrene og moren måtte utstå, ble Beatrice også utnyttet seksuelt av sin far.

På toppen av det hele visste myndighetene at Fransesco var en drittsekk; han ble sågar arrestert  og fengslet for andre forhold. Dessverre for familien hans ble han løslatt etter kort tid på grunn av sitt vennskap med adelen.

Beatrice, stakkars, forsøkte fortvilet å fortelle myndighetene om farens foreelser, men da faren skjønte hva hun drev med, sendte han både henne og stemoren i eksil. Ja, for de hadde selvsagt et slott på landet, høyt på strå som de var.

Til slutt visste ikke de fire ofrene i familien annen råd enn å drepe Fransesco for å slippe unna tyranniet hans. De slo sine hoser sammen med to tjenere (den ene var Beatrices elsker) og tok livet av Fransesco ved å slå en diger spiker gjennom det ene øyet og èn gjennom strupen hans. Etterpå gjemte de liket.

På dette tidspunktet (i 1598) var Beatrice i sitt 21. år og strengt tatt ikke noe barn lenger, men skal ha hatt et svært barnslig utseende i følge historien (se maleriet av den ulykksalige).

Det tok ikke lang tid før noen la merke til at Fransesco var borte vekk, og det pavelige politiet arresterte den ene tjeneren (elskeren til Beatrice) og torturerte ham til døde uten å få ham til å tilstå. En venn av familien som visste om mordet, fikk nå den andre tjeneren  drept, slik at han ikke skulle røpe noe heller.

Blodbad, sa du? Ikke enda. For myndighetene klarte allikevel å finne ut hva som hadde skjedd og dømte hele familien til døden. Befolkningen i Roma visste hvordan Francesco hadde vært og hva han hadde drevet med, og krevde benådning, men Paven (Clement VIII) viste ingen nåde:  Den 11. september 1599 ble hele familien bragt til henrettelsesstedet. Giacomo stakkar, fikk kroppen delt i fire ved hjelp av en slegge, og kroppsdelene ble revet av og hengt i hvert sitt hjørne. De to kvinnene ble halshugget med sverd.

Men den verste straffen av dem alle fikk nok lille Bernando, som faktisk slapp henrettelse på grunn av sin lave alder, men som ble tvunget til å se på mens resten av familien ble maltraktert. Etterpå ble han kastet i fengsel, og alle eiendelene hans ble gitt til Paven (mon tro hvorfor han var så ivrig på å få familien henrettet, gitt?).

Romas befolkning gjorde Beatrice til martyr, et symbol på opprør mot adelens arroganse overfor grasrota. Kanskje ikke så rart. At det oppsto en myte om at hun gikk igjen ved broen der hun ble henrettet, bærende på sitt avhugde hode, er nok heller ikke spesielt underlig med tanke på hvilket århundre vi snakker om.

Det som derimot slår meg, er at vi har mange – altfor mange – lignende historier i dag; der offeret ikke ser annen utvei enn å drepe sin plageånd fordi samfunnet ser vekk.

Burde vi ikke ha kommet lenger?

Posted in Generelt pjatt, Historie | 14 Comments »