Drage

Jeg har latt meg inspirere av Avil og testet meg på Start.no.

Drage
Du har viljestyrke så det holder! Ingen skal fortelle deg hva som er rett, for du vet fasiten. Du har et enormt temperament, men likevel ganske snill og grei.

 De som kjenner meg vil nok si seg enig.

Meme – 1987

Avil har tagget meg.

 Jeg har visst blitt tagget før også, men jeg har vært utenfor bogglivet en stund (du har sikkert ikke merket det).

~

I 1987 var jeg tolv år. Siden jeg har fantastisk dårlig hukommelse, husker jeg bare noen få punkter, men jeg deler villig vekk allikevel:

 1. Min første kjæreste. Det var stort, for jeg var ikke spesielt populær. Jeg husker at vårt første kyss varte i tyve minutter. Jeg satt nemlig og telte MTV-sanger som ble spilt i bakgrunnen og regnet ut varigheten etterpå. Etter tre måneder med intens klining både her og der (blant annet i et tre), slo jeg opp. Stakkars gutt, han sendte meg kjærlighetsbrev etter kjærlighetsbrev, men jeg var luta lei av fyren og var ordentlig ufyselig.

2. Min første stemor. Hun bodde i Holmenkollåsen og hadde to døtre. Jeg fikk en redselsfull, hel bobledress (til å bruke i slalombakken) av henne til jul. Jeg likte den aldri, enda så mådærne den må ha vært. Den var turkis med brede rosa og hvite striper her og der. Nydelig. Faren min slo opp før de rakk å flytte sammen.

3. Mitt siste år på barneskolen. Det fineste året. Jeg var skoleflink, som alltid, men fikk mer respekt enn pepper av medelevene mine dette året. Muligens kom det av at min første kjæreste (se punkt 1) var veldig godt likt av alle, og muligens kom det av at jeg følte meg søt og pen fordi min første stemor (se punkt 2) tok ansvar og kjøpte ny garderobe og vakre, rosa plastøredobber til meg. Ja, og kanskje skyldtes det at håret mitt endelig begynte å få litt lengde etter at jeg klippet meg pinnekort i 1. klasse (mitt livs største tabbe, men det får komme som punkt i 1982-memeen).

Hvis jeg googler året 1987, så finner jeg sikkert flere hendelser jeg husker godt, men siden jeg ikke gidder, må dere nøye dere med dette. Siden det ikke er mer, har du sikkert til og med orket å lese alt sammen.

Jeg sender stafettpinnen videre til Sonja, Note og Sexy Sadie.

Reklame

Allikins dramatiske natt, hvor hun lærte minst tre ting

I halv to-tiden i natt hørte jeg plutselig noen infernalske hyl ute. Så ble det stille, før jeg etter en stund hørte klynking. Jeg gikk ut på verandaen iført en stor, hjemmestrikket curlicue, men kunne hverken se folk eller den hundevalpen jeg regnet med var «synderen».

Siden jeg ikke fikk sove, spiste jeg en porsjon med pasta og smør og gikk og la meg igjen. Til slutt sovnet jeg jammen også.

Ved halv fire-tiden våknet jeg brått av noen grove «BAAO».

BAAO! BAO! BAO!

Jøss, tenkte jeg. Nå har hundevalpen fått en kraftig lungebetennelse etter en natt ute i regnet. Hva slags eiere har den egentlig? Indignert tok jeg på meg bukse, genser og sko (etter nok en curlicue-runde på verandaen) og gikk ut. Lyden kom fra naboens hage, så jeg trasket med besluttsomme skritt etter den, fast bestemt på å redde den forurettede valpen.

Men det  var jo slettes ikke en hundevalp.

«Næmmen, hei!» sa jeg, «Står du her og roper? Også jeg som ikke tok med kameraet engang!» Jeg trasket inn igjen, hentet fotoapparatet, listet meg ut i hagen blant ripsbærbuskene, og forberedte meg på årets bilde.

Kan du gjette hva det var jeg fant?

Dersom du nå himler med øynene og allerede har gjettet at det var et rådyr, eller om du ikke gjettet det, men nå vet det allikevel, kan du tenke deg hvor skuffet jeg var over resultatet av toktet mitt:

Jeg bannet og gikk og la meg igjen.

Som man ofte gjør når man er våken på denne tiden av døgnet, ble jeg liggende å tenke. Hva hadde laget den infernalske lyden i halv to-tiden? Var det en kalv som akkurat hadde blitt født? Var det en kalv som ropte på moren sin? Ja, for hun hadde jo en kalv med seg da jeg traff på henne, men jeg fikk følelsen at noe manglet allikevel. Skulle det ikke vært to? Har ikke rådyr to kalver? Og hvorfor sto hun sånn og gaulet, og hvorfor be hun så stille etter at jeg jaget henne vekk? Var det ikke kalven hun hadde med seg hun ropte på, slik jeg hadde antatt?

Lyden av skjærer fikk det til å gå is i meg. Det var selvsagt en kalv til. Det var den hun ropte på. Det var dødskampen dens jeg hørte i natt. Det var den som klynket og lå og døde mens jeg spiste nattmat.

Jeg fikk ikke ro i kroppen, så jeg kledde på meg, fisket med meg kameraet og gikk på nytt ut, denne gangen helt inn i naboens hage.

Da jeg så skjæra som satt og nappet i noe, skjønte jeg at jeg hadde resonnert riktig. 😦

(Jeg tok bilder av den døde kalven med avrevet bakben, men siden jeg ikke hadde nok batteri på kameraet ble de tydligvis ikke noe av. Skal jeg bytte batterier og ta nye bilder, tro? Det er jo litt makabert.)

Da jeg kom inn igjen, ringte jeg politiet som varsler viltnemda i morgen. Eh. I dag.

Dette lærte jeg i natt:
1. Når du hører dødshyling og klynking midt på natta, undersøk hva det er. Kanskje du kan forhindre unødig lidelse.
2. Når du undersøker rare lyder, ta med fotoapparat.
3. Rådyrmødre som prøver å vekke sine døde kalver, lager hjerteskjærende BAO-lyder.

Takk for seg.

(Jeg gikk visst ut igjen.)