Allikins dramatiske natt, hvor hun lærte minst tre ting

I halv to-tiden i natt hørte jeg plutselig noen infernalske hyl ute. Så ble det stille, før jeg etter en stund hørte klynking. Jeg gikk ut på verandaen iført en stor, hjemmestrikket curlicue, men kunne hverken se folk eller den hundevalpen jeg regnet med var «synderen».

Siden jeg ikke fikk sove, spiste jeg en porsjon med pasta og smør og gikk og la meg igjen. Til slutt sovnet jeg jammen også.

Ved halv fire-tiden våknet jeg brått av noen grove «BAAO».

BAAO! BAO! BAO!

Jøss, tenkte jeg. Nå har hundevalpen fått en kraftig lungebetennelse etter en natt ute i regnet. Hva slags eiere har den egentlig? Indignert tok jeg på meg bukse, genser og sko (etter nok en curlicue-runde på verandaen) og gikk ut. Lyden kom fra naboens hage, så jeg trasket med besluttsomme skritt etter den, fast bestemt på å redde den forurettede valpen.

Men det  var jo slettes ikke en hundevalp.

«Næmmen, hei!» sa jeg, «Står du her og roper? Også jeg som ikke tok med kameraet engang!» Jeg trasket inn igjen, hentet fotoapparatet, listet meg ut i hagen blant ripsbærbuskene, og forberedte meg på årets bilde.

Kan du gjette hva det var jeg fant?

Dersom du nå himler med øynene og allerede har gjettet at det var et rådyr, eller om du ikke gjettet det, men nå vet det allikevel, kan du tenke deg hvor skuffet jeg var over resultatet av toktet mitt:

Jeg bannet og gikk og la meg igjen.

Som man ofte gjør når man er våken på denne tiden av døgnet, ble jeg liggende å tenke. Hva hadde laget den infernalske lyden i halv to-tiden? Var det en kalv som akkurat hadde blitt født? Var det en kalv som ropte på moren sin? Ja, for hun hadde jo en kalv med seg da jeg traff på henne, men jeg fikk følelsen at noe manglet allikevel. Skulle det ikke vært to? Har ikke rådyr to kalver? Og hvorfor sto hun sånn og gaulet, og hvorfor be hun så stille etter at jeg jaget henne vekk? Var det ikke kalven hun hadde med seg hun ropte på, slik jeg hadde antatt?

Lyden av skjærer fikk det til å gå is i meg. Det var selvsagt en kalv til. Det var den hun ropte på. Det var dødskampen dens jeg hørte i natt. Det var den som klynket og lå og døde mens jeg spiste nattmat.

Jeg fikk ikke ro i kroppen, så jeg kledde på meg, fisket med meg kameraet og gikk på nytt ut, denne gangen helt inn i naboens hage.

Da jeg så skjæra som satt og nappet i noe, skjønte jeg at jeg hadde resonnert riktig. 😦

(Jeg tok bilder av den døde kalven med avrevet bakben, men siden jeg ikke hadde nok batteri på kameraet ble de tydligvis ikke noe av. Skal jeg bytte batterier og ta nye bilder, tro? Det er jo litt makabert.)

Da jeg kom inn igjen, ringte jeg politiet som varsler viltnemda i morgen. Eh. I dag.

Dette lærte jeg i natt:
1. Når du hører dødshyling og klynking midt på natta, undersøk hva det er. Kanskje du kan forhindre unødig lidelse.
2. Når du undersøker rare lyder, ta med fotoapparat.
3. Rådyrmødre som prøver å vekke sine døde kalver, lager hjerteskjærende BAO-lyder.

Takk for seg.

(Jeg gikk visst ut igjen.)

Reklame