Film: Hard Candy

Hayley (Ellen Page) og Jeff (Patrick Wilson) bestemmer seg for å treffes etter å ha chattet i tre uker på internett. Dette høres i utgangspunktet forholdsvis greit og ikke spesielt spennende ut, men det er egentlig ganske uhyrlig – med tanke på at Hayley er 14 og Jeff er i begynnelsen av 30-årene.

Dersom du ikke sverger til Hollywood-filmer med sine lykkelige slutter og svart-hvite karakterer, bør du kanskje ta deg tid til å lese videre. For dette er en film som gjør inntrykk, og jeg skal prøve å forklare hvorfor – uten å avsløre mer enn høyst nødvendig.

I denne indyfilmen møter vi som sagt Jeff og Hayley. Jeff er en sympatisk og kjekk fyr – i hvert fall så lenge man ser bort ifra at han så gjerne vil treffe en søt og – på et vis – yndig 14-åring. De treffes på en kafé, men det tar ikke lang tid før de ender opp hjemme hos Jeff, hvor Hayley mikser drinker og Jeffs forventninger ligger tykt utenpå – selv om han prøver å fremstå som en «snill og grei» voksen.

Men Hayley har også en agenda. En helt annen agenda enn Jeff synes å tro.

Og nå begynner filmen.

En film som holder deg naglet fast samtidig som du til tider har mest lyst til holde for øyne og ører. At dette er en uavhengig lavbudsjettfilm tenker man slett ikke over. Manuset er nærmest genialt, regien er sylskarp, og skuespillerprestasjonene er rett og slett fantastiske. Om man forblir uberørt av det som skjer i løpet noen timer hjemme hos Jeff, er man enten avstumpet eller bevisstløs. Den som ikke minst én gang underveis lar seg overrumple av sine egne tanker og reaksjoner har ikke fulgt med (legg vekk laptopen!). Det er nesten et under om man holder ut til «the bitter end».

Men det gjør man.

Og det første ordet som falt meg inn når rulleteksten flimret over skjermen var «rått». Ikke rått som i en actionfilm med Bruce Willis, men rått som i hudløst, uhyrlig, ubehagelig.

For dette er uten tvil en ubehagelig film. En film som gjør nesten fysisk vondt. Det er også en utfordrende film, som får deg til å sette spørmålstegn ved hvor sympatien din egentlig ligger – ved offeret eller overgriperen? Her er det nemlig ingen monstre, bare mennesker.

«Hard Candy» er ubestridelig en av de beste filmene jeg har sett, kanskje til og med den beste, og selv om jeg hverken er filmkritiker eller -ekspert, våger jeg å påstå at du kommer til å føle omtrent det samme.

Løp og kjøp!

Genre: Thriller (men ikke helt som alle andre)
Varighet: 1 time 43 min

Trailer

Reklame

Jeg leker Robinson på en fredag

TO ROM OG KJØKKEN drives av Alexander Skjefte, Ole-Erik Holmen Løkken og Roar Hildonen, og befinner seg i Carl Johans gt i Trondheim. Lokalene er elegante og stilfulle, og gir et godt førsteinntrykk.

Da vi kom ble vi møtt av en blid og trivelig servitør, som skulle vise seg og være en utmerket vertinne for kvelden. Vi ble plassert på et firemannsbord som var (av)dekket til to (min vanligvis så uromantiske mann hadde bestilt bord på forhånd – hm?).

Vi så gjennom menyen og bestemte oss begge for kamskjell («servert med blomkålpuré og soyasmør»: 155,-) til forrett. Til hovedrett valgte mannen and («Bryst og andelårconfit, bresert endive, kryddersjy og Voisinpoteter»: 249,-), mens jeg gikk for hjort («Utvalgte stykningsdeler av hjort fra Hitra med soppragu, kastanjesaus og småpotet»: 285,-). Desserten valgte vi å utsette til etter vi hadde fått i oss hovedretten.

Kamskjellene lå på en seng av bær- og nøtte-vinagrette som var aldeles nydelig og et perfekt selskap til kamskjellene, som var stekt akkurat passe lenge/lite. En fantastisk start på et måltid som skulle nå uante høyder.

Til forretten valgte vi en  Chablis (glass: 79,-) som var helt OK som følge til maten, men gjorde ikke nummer ut av seg, hverken i positiv eller negativ retning. Det er jo foråvidt et positivt trekk at den ikke overdøvet kamskjellene.

Enter hovedrett. Mannens and ble servert med bladpoteter og en fantastisk saus med smak av honning, mens min hjort lå på en seng av sopp og løk, assistert av en fyldig og smaksrik kastanjesaus og småpoteter. Begge rettene var mildt sagt vellykkede, men av en eller annen grunn klarte de ikke helt å måle seg med resten av måltidet, noe desserten, i hvert fall for min del, hadde mye av skylda for.

Til hovedretten drakk vi  Les Becs Fins Côtes-du-Rhône Villages 2003 (bildet), en vin som virkelig satte sitt preg på kvelden. For en aroma! Av ukjent årsak ga den meg velbehagelige assiosasjoner med sitt kraftige bjørnebærspreg og snev av anis og røyk. Da jeg mot slutten av måltidet hadde igjen en liten skvett i glasset, vegret jeg meg for å drikke den opp – rett og slett fordi den luktet så godt at jeg ikke klarte å la den forsvinne. Om man bare kunne ta med seg en flakong med aroma hjem… sukk.

På servitørens forslag satt vi og skravlet og nøt den nydelige vinen en god stund før vi valgte oss en dessert. Mannen gikk for crème brûlée (94,-), mens jeg valgte sjokoladekrem (laget av Bocca sjokolade fra Nidar, servert med melkekaramell og vaniljeis: 89,-).

Jeg kan med hånden på hjertet si at denne desserten er noe av det beste jeg har smakt i hele mitt liv! Mannen ville smake, og jeg måtte spørre om han var sikker? For jeg visste at crème brûléen ville bli tam i forhold. Jeg hadde rett. Åh, for en lykke! For en opplevelse!

Totalt betalte vi ca 1780,- kroner (pluss rikelig med driks) for herligheten, og det var verdt hver bidige krone.

Forretten, desserten og rødvinen i tillegg til utmerket service og fine lokaler, gjorde denne kvelden til en opplevelse av de sjeldne, og jeg gir med glede restauranten en sekser på terningen.

Jeg kommer tilbake, Hildonen, jeg lover!