Hayley (Ellen Page) og Jeff (Patrick Wilson) bestemmer seg for å treffes etter å ha chattet i tre uker på internett. Dette høres i utgangspunktet forholdsvis greit og ikke spesielt spennende ut, men det er egentlig ganske uhyrlig – med tanke på at Hayley er 14 og Jeff er i begynnelsen av 30-årene.
Dersom du ikke sverger til Hollywood-filmer med sine lykkelige slutter og svart-hvite karakterer, bør du kanskje ta deg tid til å lese videre. For dette er en film som gjør inntrykk, og jeg skal prøve å forklare hvorfor – uten å avsløre mer enn høyst nødvendig.
I denne indyfilmen møter vi som sagt Jeff og Hayley. Jeff er en sympatisk og kjekk fyr – i hvert fall så lenge man ser bort ifra at han så gjerne vil treffe en søt og – på et vis – yndig 14-åring. De treffes på en kafé, men det tar ikke lang tid før de ender opp hjemme hos Jeff, hvor Hayley mikser drinker og Jeffs forventninger ligger tykt utenpå – selv om han prøver å fremstå som en «snill og grei» voksen.
Men Hayley har også en agenda. En helt annen agenda enn Jeff synes å tro.
Og nå begynner filmen.
En film som holder deg naglet fast samtidig som du til tider har mest lyst til holde for øyne og ører. At dette er en uavhengig lavbudsjettfilm tenker man slett ikke over. Manuset er nærmest genialt, regien er sylskarp, og skuespillerprestasjonene er rett og slett fantastiske. Om man forblir uberørt av det som skjer i løpet noen timer hjemme hos Jeff, er man enten avstumpet eller bevisstløs. Den som ikke minst én gang underveis lar seg overrumple av sine egne tanker og reaksjoner har ikke fulgt med (legg vekk laptopen!). Det er nesten et under om man holder ut til «the bitter end».
Men det gjør man.
Og det første ordet som falt meg inn når rulleteksten flimret over skjermen var «rått». Ikke rått som i en actionfilm med Bruce Willis, men rått som i hudløst, uhyrlig, ubehagelig.
For dette er uten tvil en ubehagelig film. En film som gjør nesten fysisk vondt. Det er også en utfordrende film, som får deg til å sette spørmålstegn ved hvor sympatien din egentlig ligger – ved offeret eller overgriperen? Her er det nemlig ingen monstre, bare mennesker.
«Hard Candy» er ubestridelig en av de beste filmene jeg har sett, kanskje til og med den beste, og selv om jeg hverken er filmkritiker eller -ekspert, våger jeg å påstå at du kommer til å føle omtrent det samme.
Løp og kjøp!
Genre: Thriller (men ikke helt som alle andre)
Varighet: 1 time 43 min
Que sera, sera 