Syt

Jeg har en jobb. Jeg trives med arbeidsoppgavene. Miljøet er veldig bra. Jeg føler meg sett og verdsatt for det jeg gjør. Jeg har en super sjef. Jeg har (altfor) godt betalt.

Derfor er det skikkelig kjipt at jeg ikke er fast ansatt, og at jeg sannsynligvis ikke blir det.

Jeg orker ikke å skrive noe mer om dette akkurat nå, annet enn at jeg skal i jobbintervju hos en annen bedrift kl ni i dag.

Reklame

En sånn dag

Dette har vært en ordentlig drittdag. Det er ikke helt PK å skylde på «den tiden av måneden», men det er nå en gang det, og jeg mener bestemt at det har en sammenheng.

I dag har jeg grått på jobb.

Det er ikke første gangen, og det blir nok ikke den siste. Jeg har aldri har grått så mye i en jobb som den jeg har nå. Når jeg sier «mye» mener jeg sånn ca én gang i begynnelsen av hver måned. 

Nettopp.

Men det var jo ikke sånn før! Riktignok har jeg mer ansvar nå, men jeg er jo også eldre og mer moden, så jeg tror ikke det er avgjørende. Den største forskjellen er nok at jeg har blitt mor, men det er bare for klisjéaktig å skylde på. Du får heller trekke dine egne konklusjoner («sippete pyse» er greit).

Jeg har etterhvert har godtatt at det er sånn jeg er. Sånn reagerer jeg på stress og motgang; jeg griner litt, tømmer meg, tørker tårene og fortsetter. Og vet du hva? Etter at jeg godtok dette har jeg ikke grått på jobb på flere måneder. Før i dag.

Det føles litt rart egentlig – å erkjenne og akseptere en side ved seg selv. Jeg gjør det nok ikke ofte nok.

Nå må jeg jammen sippe litt til.

I disse Valla-tider

3 minute management course

Lesson One:

An eagle was sitting on a tree resting, doing nothing. A small rabbit saw the eagle and asked him, «Can I also sit like you and do nothing?» The eagle answered: «Sure, why not.»  So, the rabbit sat on the ground below the eagle and rested. All of a sudden, a fox appeared, jumped on the rabbit and ate it.

Management Lesson:
To be sitting and doing nothing, you must be sitting very, very high up.

Lesson Two:

A turkey was chatting with a bull. «I would love to be able to get to the top of that tree,» sighed the turkey, «but I haven’t got the energy.»
«Well, why don’t you nibble on some of my droppings?» replied the bull.» They’re packed with nutrients.»
The turkey pecked at a lump of dung, and found it actually gave him enough strength to reach the lowest branch of the tree. The next day he reached the second branch and, finally, after a fourth night, the turkey was proudly perched at the top of the tree. He was promptly spotted by a farmer, who shot him out of the tree.

Management Lesson:
Bullshit might get you to the top, but it won’t keep you there.

Lesson Three:

A little bird was flying south for the winter. It was so cold, the bird froze and fell to the ground into a large field. there, a cow came by and dropped some dung on him. As the frozen bird lay there in the pile of cow dung, he began to realize how warm he was. The dung was actually thawing him out! He laid there all warm and happy, and soon began to sing for joy. A passing cat heard the bird singing and came to investigate. Following the sound, the cat discovered the bird under the pile of cow dung, and promptly dug him out and ate him.

Management Lesson :
(1) Not everyone who shits on you is your enemy.
(2) Not everyone who gets you out of shit is your friend..
(3) And when you’re in deep shit, it’s best to keep your mouth shut!

This ends the three minute management course.

Idioti og annen galskap

De av oss som er i arbeidslivet bruker med høy sannsynlighet mer tid på vg.no, google eller blogging enn de tilmålte pauseminuttene fra tid til annen. Ja, i hvert fall de av oss som har tilgang til internett. 

Slikt misbruk av arbeidsgiverens tid gir de fleste av oss dårlig samvittighet. Enkelte andre gir stort sett faen, og noen ganske få gjør det til en en sport. Den  siste varianten er forhåpentlig uhyre sjelden, men den finnes.

Bare se her.

Andre er dummere enn man skulle tro var mulig. Alle kan få panikk innimellom, særlig under stort press, men mannen omtalt i følgende artikkel holdt hodet kaldt:

Bra jobbet, mister!

La oss håpe disse to er de eneste av sitt slag. Ja, for det er jo lov å håpe. Tross alt.

Morgenstund er tull i grunn

Målet mitt for denne dagen var å komme meg på jobb til åtte. Sånn circa i hvert fall.

Da klokka ringte, snoozet jeg 15 minutter før jeg hoppet i dusjen. Etter å ha somlet vanvittig mye, med god hjelp fra poden på fem, kom vi oss avgårde, og ti over ni fant jeg en parkeringsplass et lite stykke unna jobben.

Jeg vaklet på høye støvletthæler nedover veien, som var belagt med snø. Siden det var ca 1 grad ute, er det i grunnen et under at jeg kom helskinnet fram til døra på jobb, og det reneste mirakel at jeg kom meg gjennom den samme løypa like helskinnet tre ganger til. Ja, for jeg hadde visst glemt jobb-laptopen hjemme.

Blemme.

(Se, hun er en poet!)

Fem over halv ti var jeg i hvert fall på plass. Like etterpå kalte sjefen min meg inn på teppet – for å fortelle meg at han gjerne vil ansette meg (jeg er innleid). Dessverre ansetter ikke bedriften for tiden, så det er uaktuelt akkurat nå.

Jeg lurer på om han vet sitt eget beste?

For de som lurer på hvorfor han forteller meg dette når bedriften ikke ansetter, så er det fordi jeg skremte vettet av ham i forrige uke – da var jeg nemlig i jobbintervju i en annen bedrift.

Det er jaggu godt å bli satt pris på – til tross for sine feil og mangler.