Vits: Napoleons trofaste tjener

Siden jeg er i det historiske hjørnet for tiden, slår jeg til med en historisk vits:

Napoleons trofaste tjener

I 1812 invaderte Frankrike, med Napoleon i spissen, Russland. Napoleon visste at det ville bli en stri turn og at han ville være borte lenge. Siden han var av den sjalu typen, intstallerte han like godt en mini-giljotin (franskmennene var svært glad i den store versjonen av anretningen en periode) inni «det hellige» til kvinnen i stitt liv, Joséphine de Beauharnais. Joséphine var nemlig ikke kjent for å være den mest trofaste kvinnen i Frankrike (mer om dette kan du lese under lenken).

Og så dro han av sted.

De som kjenner historien (eventuelt har du klikket på lenken over), vet at det ikke gikk særlig bra i Russland for Napoleon og hans hær, så da han kom hjem igjen etter seks måneder, var han temmelig sliten og sur, for å si det rett ut.

Det første han gjorde da han kom inn døra, var å beordre alle tjenerne til å stille seg opp på rekke og rad i hallen. En etter en måtte de dra ned buksa, og jaggu måtte den ene etter den andre, der og da, finne seg i å bli dømt til en tur i den ordentlige giljotinen; de manglet nemlig noe essensielt mellom bena (unnskyld til alle menn som måtte lese dette).

Slik gikk det altså med alle, så nær som én, nemlig sistemann. Da han dro ned buksa, kunne Napoleon konstantere at han var like hel, og etter alle skuffelsene hans kone hadde utsatt ham for (i tillegg til krigens skuffelser), ble han så glad at han utbrøt:

«Tjener! Du er den eneste som har vist seg trofast mot meg. Jeg belønner deg med nok gull til at du kan leve resten av ditt liv uten å jobbe.»

Tjeneren, som ble svært rørt, bukket dypt og sa:

«Kocheng kakk!»

Reklame

Endelig fredag

…og fredagsvitsen er her. Den er kanskje av de aller morsomste, men jeg må dedisere den til radiohode. Han vet godt hvorfor.

Two confirmed bachelors

Two confirmed bachelors sat talking.
Their conversation drifted from politics to cooking.
«I got a cookbook once,» said the first, «but I could never do anything with it.»
«Too much fancy cooking in it, eh?» asked the second.
«You said it. Every one of the recipes began the same impossible way – «Take a clean dish and….»

I verste mening

I et parforhold kan man av og til komme inn i spor. Noen spor er gode, mange er rett ut usunne. Når man har en forventning til hva partneren mener og føler og tolker alt partneren sier i samsvar med denne forventningen, og denne forventningen dessuten er av den pessimistiske sorten, kaller vi det ofte for «å ta ting i verste mening». I slike situasjoner sitter vi igjen med gode odds for en riktig opprivende luftrensende krangel.

Dagens vits er på engelsk og handler om overnevnte problematikk. Enjoy!

~

Not hangin’ right…

An attorney got home late one evening, after a very taxing day trying to get a stay of execution for a client, James Wright, who was due to be hanged for murder at midnight. His last-minute plea for clemency to the governor had failed and he was feeling worn out and depressed.

As soon as he got through the door at home, his wife started on him about, «What time of night do you call this? Where have you been?» And on and on.

Too shattered to play his usual role in this familiar ritual, he went and poured himself a shot of whiskey and headed off for a long hot soak in the bathtub, pursued by the predictable sarcastic remarks.

While he was in the bath, the phone rang. The wife answered and was told that her husband’s client had been granted his stay of execution after all. Wright would not be hanged tonight.

Finally realizing what a day he must have had, she decided to go upstairs to give him the good news.

As she opened the bathroom door, she was greeted by the sight of her husband’s rear end as he was bent over naked, drying his legs and feet.

«They’re not hanging Wright tonight,» she said.

He whirled around and screamed, «FOR CRYING OUT LOUD, WOMAN, DON’T YOU EVER STOP?»

Den praktiske blondinen

I serien «Allikin forteller sine favorittvitser» har turen kommet til en blondinehistorie. Ja, jeg skrev «histore»; altså er det ikke en av de teite gåtene, men den er selvsagt like stigmatiserende som en blondinevits skal være.

~

En brunette (det er minst én brunette i enhver god blondinehistorie) i tredveårene traff en dag ei venninne fra skoleårene. Venninnen var, som du sikkert har skjønt, blond, men enda viktigere – ikke akkurat den i klassen man gjetter på at ender opp som professor.

Etter en halventusiastisk (den ene veldig entusiastisk, den andre ikke) hilserunde, spurte brunetten høflig hva blondinen hadde endt opp med i livet, og hun svarte stolt at jo, hun var alenemor til ti gutter (det er fullt mulig hun også var professor, men det forteller historien ingenting om).

Brunetten: Ti? Jøss, det var mange! Hvordan finner man på navn til alle sammen?
Blondinen: Enkelt! De heter Jens, alle som en.  
Brunetten: Virkelig? Det høres veldig upraktisk ut?
Blodinen: Neida, det er kjempepraktisk! Når middagen er klar, roper jeg bare «Jens!», så kommer de alle sammen.
Brunetten: Men om du bare skal ha tak i én av dem..?
Blondinen: Ikke noe problem, jeg bruker etternavnet!

~

For the record: Jeg er blond. 😉

En øvelse i logikk

En mann møtte en dag en professor i logikk. Mannen var ikke snauere enn at han spurte hva logikk egentlig var, og professoren tenkte at her må det inn med teskje.

Professoren: Jo, nå skal du høre: Har du akvarium?
Mannen: Ja?
Professoren: Da liker du vel fisk, da?
Mannen: Ja, det gjør jeg!
Professoren: Og siden du liker fisk, liker du sikkert dyr?
Mannen: Joda, det stemmer det.
Professoren: I og med at du liker dyr, kan jeg regne med at du også liker mennesker?
Mannen: Ja, det er klart.
Professoren: Da liker du vel kvinner også, da?
Mannen: Selvfølgelig!
Professoren: Siden du liker kvinner, går jeg ut i fra at du er gift med en?
Mannen: Det stemmer også!
Professoren: Nå har du fått en liten demonstrasjon i logikk. Håper det hjalp på forståelsen!

Noen dager senere møtte mannen en kamerat og fortalte stolt at han hadde truffet en professor i logikk. Kameraten var ikke stort smartere enn sin venn og spurte «Hva er egentlig logikk?»

Mannen: Jo, nå skal du høre! Har du akvarium?
Kameraten: Nei.
Mannen: Å, faen! Jeg visste ikke at du var homse!?

I disse Valla-tider

3 minute management course

Lesson One:

An eagle was sitting on a tree resting, doing nothing. A small rabbit saw the eagle and asked him, «Can I also sit like you and do nothing?» The eagle answered: «Sure, why not.»  So, the rabbit sat on the ground below the eagle and rested. All of a sudden, a fox appeared, jumped on the rabbit and ate it.

Management Lesson:
To be sitting and doing nothing, you must be sitting very, very high up.

Lesson Two:

A turkey was chatting with a bull. «I would love to be able to get to the top of that tree,» sighed the turkey, «but I haven’t got the energy.»
«Well, why don’t you nibble on some of my droppings?» replied the bull.» They’re packed with nutrients.»
The turkey pecked at a lump of dung, and found it actually gave him enough strength to reach the lowest branch of the tree. The next day he reached the second branch and, finally, after a fourth night, the turkey was proudly perched at the top of the tree. He was promptly spotted by a farmer, who shot him out of the tree.

Management Lesson:
Bullshit might get you to the top, but it won’t keep you there.

Lesson Three:

A little bird was flying south for the winter. It was so cold, the bird froze and fell to the ground into a large field. there, a cow came by and dropped some dung on him. As the frozen bird lay there in the pile of cow dung, he began to realize how warm he was. The dung was actually thawing him out! He laid there all warm and happy, and soon began to sing for joy. A passing cat heard the bird singing and came to investigate. Following the sound, the cat discovered the bird under the pile of cow dung, and promptly dug him out and ate him.

Management Lesson :
(1) Not everyone who shits on you is your enemy.
(2) Not everyone who gets you out of shit is your friend..
(3) And when you’re in deep shit, it’s best to keep your mouth shut!

This ends the three minute management course.

Å kvitte seg med et problem

Inspirert av Bollas post om tagging/grafitti (TÅKEHEIMEN), skal jeg fortelle en historie som jeg leste i en hundedressurbok (Don’t shoot the dog av Karen Pryor). Det høres sikkert litt rart ut, men les videre allikevel. Fritt gjenfortalt:

~

En mann hadde stakittgjerde rundt tomten sin. Et år begynte et par unge gutter på vei hjem fra skolen å more seg med å dra en pinne langs gjerdet.

Dette lagde et infernalsk bråk, men mannen som bodde i huset var en klok mann som visste at å forby guttene å være gutter, ville være det samme som å helle bensin på bålet.

I stedet stoppet han dem en dag de var på vei hjem fra skolen og fortalte at han likte lyden de laget, og at han ville betale dem fem kroner hver for hver gang de dro en pinne langs gjerdet, men at det bare gjaldt dem og at det bare gjaldt én gang per dag.

Guttene ble selvsagt very happy! Hver dag lagde de spetakkelet sitt på vei hjem fra skolen, og hver dag holdt mannen ordet sitt og betalte dem fem kroner hver.

Dette pågikk noen dager, men etter en ukes tid, fortalte mannen dem trist at han dessverre ikke hadde råd til å betale dem fem kroner for jobben lenger. Han kunne faktisk bare betale dem én krone heretter.

Dette synes guttene var altfor dårlig betalt, så etter den dagen dro de aldri mer pinner langs gjerdet.

.

(Bildet er hentet fra flickr.com)