Que sera, sera

Det som skjer, det skjer

Musikk på en tirsdag

Posted by Anita den februar 20, 2007

Noen har laget «musikkvideo» til denne sangen, som er en av de vakreste jeg vet om.

Radiohead: Exit Music (for a film) 

Posted in Musikk | Leave a Comment »

Samtale i natten

Posted by Anita den februar 19, 2007

Han (holder fram en klinkekule): Puler du for en klinkis?
Hun: Stapp klinkekula i rævva og ta deg en runk.

Posted in Generelt pjatt | 7 Comments »

Presis kl 20:05

Posted by Anita den februar 19, 2007

I dag har jeg sittet og ventet en halv time på noen som ikke dukket opp. Mandag 19., kl 20:00 var avtalen.

Jeg liker å være tidlig ute, men det har sine ulemper. Av og til må jeg vente en halvtime fordi jeg møter opp et kvarter for tidlig og resten av selskapet kommer et kvater for sent. Denne gangen, derimot, var jeg hele fem minutter for sen. Mye på grunn av en strafferunde rundt Olavskvartalet fordi hjernen min insisterte på at møteplassen lå et helt annet sted enn de faktiske forhold. Men jeg fant i det minste fram.

Så satt jeg der da, og følte meg både irritert, undrende og ikke så aldri lite så mislykket. Ikke sånn at jeg gråt, akkurat, men jeg syntes nok bittelitt synd på meg selv. Men jeg gesjeftiget meg med mobilen (en sånn avansert Qtec-sak, som jeg egentlig ikke liker, men jeg kommer aldri så langt at jeg får kjøpt meg en ny SE etter at den gamle ble stjålet) og funderinger. Et par av dem hadde fått influensa, kanskje? Og den siste hadde ikke fått tid? Eller hadde de kanskje kommet i tide alle sammen, rett og slett glemt at det skulle være med en til på lasset, og vandret videre?

Jeg brukte som sagt mobilen og surfet meg fram til forumet der vi vanker og fant fram til posten med avtalen. Dette tok en del tid, siden det ikke er all verdens av linjekapasitet på en sånn Qtec-sak, men jeg fikk da svar til slutt; på hvorfor de ikke dukket opp altså.

Jeg møtte opp en hel måned for tidlig. Minus fem minutter.

Bummer.

Posted in Generelt pjatt | 16 Comments »

En god latter forlenger livet

Posted by Anita den februar 17, 2007

Det første minuttet er litt kjedelig, men hold ut! Du vil ikke angre.

Posted in Humor | 6 Comments »

Vits: Napoleons trofaste tjener

Posted by Anita den februar 15, 2007

Siden jeg er i det historiske hjørnet for tiden, slår jeg til med en historisk vits:

Napoleons trofaste tjener

I 1812 invaderte Frankrike, med Napoleon i spissen, Russland. Napoleon visste at det ville bli en stri turn og at han ville være borte lenge. Siden han var av den sjalu typen, intstallerte han like godt en mini-giljotin (franskmennene var svært glad i den store versjonen av anretningen en periode) inni «det hellige» til kvinnen i stitt liv, Joséphine de Beauharnais. Joséphine var nemlig ikke kjent for å være den mest trofaste kvinnen i Frankrike (mer om dette kan du lese under lenken).

Og så dro han av sted.

De som kjenner historien (eventuelt har du klikket på lenken over), vet at det ikke gikk særlig bra i Russland for Napoleon og hans hær, så da han kom hjem igjen etter seks måneder, var han temmelig sliten og sur, for å si det rett ut.

Det første han gjorde da han kom inn døra, var å beordre alle tjenerne til å stille seg opp på rekke og rad i hallen. En etter en måtte de dra ned buksa, og jaggu måtte den ene etter den andre, der og da, finne seg i å bli dømt til en tur i den ordentlige giljotinen; de manglet nemlig noe essensielt mellom bena (unnskyld til alle menn som måtte lese dette).

Slik gikk det altså med alle, så nær som én, nemlig sistemann. Da han dro ned buksa, kunne Napoleon konstantere at han var like hel, og etter alle skuffelsene hans kone hadde utsatt ham for (i tillegg til krigens skuffelser), ble han så glad at han utbrøt:

«Tjener! Du er den eneste som har vist seg trofast mot meg. Jeg belønner deg med nok gull til at du kan leve resten av ditt liv uten å jobbe.»

Tjeneren, som ble svært rørt, bukket dypt og sa:

«Kocheng kakk!»

Posted in Historie, Humor, Vitser, gåter og andre historier | 6 Comments »

Et italiensk morddrama: Historien om Beatrice Cenci

Posted by Anita den februar 14, 2007

Jeg har nettopp lest boka «Nobels testamente» av Liza Marklund; en bok som begynte litt tregt, men som etterhvert dro meg med og rørte meg mer enn noen av de foregående bøkende hennes. Noe av det som rørte meg mest var historien om Beatrice Cenci, en bihistorie i denne romanen (som forøvrig tar for seg mye av Alfred Nobels historie), og derfor har jeg bestemt meg for å dele den med dere. Jeg har funnet en del informasjon på wikipedia.org.

~

Beatrice CenciPå femtenhundretallet (nærmere bestemt fra 1577 til 1599) levde ei jente ved navn Beatrice sammen med familen sin i slottet Palazzo Cenci i Roma. Familien besto av hennes far Francesco, broren Giacomo, stemoren Lucrezia Petroni, og den unge halvbroren Bernando.

Så langt, så vel. Men du må ikke tro penger og makt var det samme som lykke og idyll på den tiden heller. Denne faren, Fransesco, var nemlig en hustyrann av dimensjoner, som mishandlet brødrene og moren til Beatrice på det groveste. Men ikke nok med det: I tillegg til den samme mishandlingen som brødrene og moren måtte utstå, ble Beatrice også utnyttet seksuelt av sin far.

På toppen av det hele visste myndighetene at Fransesco var en drittsekk; han ble sågar arrestert  og fengslet for andre forhold. Dessverre for familien hans ble han løslatt etter kort tid på grunn av sitt vennskap med adelen.

Beatrice, stakkars, forsøkte fortvilet å fortelle myndighetene om farens foreelser, men da faren skjønte hva hun drev med, sendte han både henne og stemoren i eksil. Ja, for de hadde selvsagt et slott på landet, høyt på strå som de var.

Til slutt visste ikke de fire ofrene i familien annen råd enn å drepe Fransesco for å slippe unna tyranniet hans. De slo sine hoser sammen med to tjenere (den ene var Beatrices elsker) og tok livet av Fransesco ved å slå en diger spiker gjennom det ene øyet og èn gjennom strupen hans. Etterpå gjemte de liket.

På dette tidspunktet (i 1598) var Beatrice i sitt 21. år og strengt tatt ikke noe barn lenger, men skal ha hatt et svært barnslig utseende i følge historien (se maleriet av den ulykksalige).

Det tok ikke lang tid før noen la merke til at Fransesco var borte vekk, og det pavelige politiet arresterte den ene tjeneren (elskeren til Beatrice) og torturerte ham til døde uten å få ham til å tilstå. En venn av familien som visste om mordet, fikk nå den andre tjeneren  drept, slik at han ikke skulle røpe noe heller.

Blodbad, sa du? Ikke enda. For myndighetene klarte allikevel å finne ut hva som hadde skjedd og dømte hele familien til døden. Befolkningen i Roma visste hvordan Francesco hadde vært og hva han hadde drevet med, og krevde benådning, men Paven (Clement VIII) viste ingen nåde:  Den 11. september 1599 ble hele familien bragt til henrettelsesstedet. Giacomo stakkar, fikk kroppen delt i fire ved hjelp av en slegge, og kroppsdelene ble revet av og hengt i hvert sitt hjørne. De to kvinnene ble halshugget med sverd.

Men den verste straffen av dem alle fikk nok lille Bernando, som faktisk slapp henrettelse på grunn av sin lave alder, men som ble tvunget til å se på mens resten av familien ble maltraktert. Etterpå ble han kastet i fengsel, og alle eiendelene hans ble gitt til Paven (mon tro hvorfor han var så ivrig på å få familien henrettet, gitt?).

Romas befolkning gjorde Beatrice til martyr, et symbol på opprør mot adelens arroganse overfor grasrota. Kanskje ikke så rart. At det oppsto en myte om at hun gikk igjen ved broen der hun ble henrettet, bærende på sitt avhugde hode, er nok heller ikke spesielt underlig med tanke på hvilket århundre vi snakker om.

Det som derimot slår meg, er at vi har mange – altfor mange – lignende historier i dag; der offeret ikke ser annen utvei enn å drepe sin plageånd fordi samfunnet ser vekk.

Burde vi ikke ha kommet lenger?

Posted in Generelt pjatt, Historie | 14 Comments »

Syt

Posted by Anita den februar 12, 2007

Jeg har en jobb. Jeg trives med arbeidsoppgavene. Miljøet er veldig bra. Jeg føler meg sett og verdsatt for det jeg gjør. Jeg har en super sjef. Jeg har (altfor) godt betalt.

Derfor er det skikkelig kjipt at jeg ikke er fast ansatt, og at jeg sannsynligvis ikke blir det.

Jeg orker ikke å skrive noe mer om dette akkurat nå, annet enn at jeg skal i jobbintervju hos en annen bedrift kl ni i dag.

Posted in Jobbsnakk | 19 Comments »

Endelig fredag

Posted by Anita den februar 9, 2007

…og fredagsvitsen er her. Den er kanskje av de aller morsomste, men jeg må dedisere den til radiohode. Han vet godt hvorfor.

Two confirmed bachelors

Two confirmed bachelors sat talking.
Their conversation drifted from politics to cooking.
«I got a cookbook once,» said the first, «but I could never do anything with it.»
«Too much fancy cooking in it, eh?» asked the second.
«You said it. Every one of the recipes began the same impossible way – «Take a clean dish and….»

Posted in Humor, Vitser, gåter og andre historier | 8 Comments »

Folkeavstemming (for deg som ikke har noe bedre å finne på)

Posted by Anita den februar 9, 2007

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om de snap shot-greiene av eksterne linker er irriterende eller praktisk.

Derfor skal du, kjære leser, få bestemme.

Skal det bli eller skal det bort?

(Dersom du ikke skjønner hva jeg snakker om, kan du prøve å holde musepekeren over en link til en ekstern web-side [til høyre –>]. Hvis du fremdeles ikke skjønner hva jeg snakker om, kan du drite i å stemme.)

Posted in Generelt pjatt | 9 Comments »

Lykke på flaske

Posted by Anita den februar 8, 2007

I dag hentet gubben de tre flaskene med vin jeg bestilte i forrige uke.

  

Posted in Matprat | 20 Comments »