Skriverier

De fleste tekstene av de få jeg har skrevet de siste årene, er bortevekk, men her har jeg hvert fall klart aå samle noen av dem.

Først ut er novellen “Sushi” som er en hyllest til – gjett én gang? – ja, nettopp, sushi! Håper du liker den. Jeg tror den er ferdig.

~

Sushi

Hun sitter og betrakter ham over et glass rødvin. Konradi-kjekk, tenker hun mens hun lar den fyldige Riojaen skli nedover halsen og spiserøret, før den legger seg til ro nederst i magesekken. Jeg skulle ha spist først, nå kommer jeg til å kjenne det etter det første glasset.

Bordet hun sitter ved er rundt og kledd i hvitt. På midten står en enkel, sort vase av glass med en hvit blomst på en lang, grønn stilk. Prestekrage. – Eller er det en Margeritt? Kanskje det er det samme? Foran henne, i tillegg til vinglaset, halvflasken og et glass vann, ligger en pent brettet tøyserviett og et minimalistisk, moderne bestikk. Da hun kom, var bordet dekket til to, men Konradi ryddet raskt og diskret vekk den andre kuverten da hun mumlet at hun var alene.

Øynene hennes finner igjen mannen som svinser mellom bordene. Blikket deres møtes en kort stund og han hever øyenbrynende spørrende – vil hun noe? Hun rister på hodet og smiler fort før hun ser vekk. Passer på å ikke flørte. Det skulle jo tatt seg ut. Flørte med en vilt fremmed mann. Hun! Rødmende tar hun en ny slurk med vin, lar den gjør jobben sin og nyter følelsen av å nyte.

Suppen dukker plutselig opp foran henne. Hun ser opp på kelneren og klarer å presse fram et hakkete “T-takk!”

“Skremte jeg deg?” spør han lunt. Hun stotrer frem at det går bra mens hun luter ryggen og dukker ned i miso-suppen. En gloheit tofubit ødelegger smaksløkene bakerst på tunga før den fortsetter herjingen nedover spiserøret på sin ferd frem til vinen. Den fortjener ikke så godt selskap, tenker hun olmt. Kelneren er heldigvis tilbake på trygg avstand, og hun kan fortsette smugtittingen mens hun spiser suppen, forsiktigere nå.

Hun lurer på hva Stian ville tenke. Hun, alene på restaurant? Han vil nok hånle; riste på hodet og fnyse av tanken. Hun ser for seg skrekken i øynene hans når han forstår at hun snakker sant; ser spørsmålene tårne seg opp i hodet hans:. Hva var dette? Var hun utro? Tenkte hun på å forlate ham? Og så ville han slå henne. Hardt. Så hardt et hun mister balansen. Deretter spark. I magen, ryggen og hodet. Han hadde jo advart henne: Ingen sprell, jeg dreper deg!

Nå kommer han igjen, Konradi. I hånden har han en tallerken med gul, syltet ingefær, irrgrønn pepperrotkrem og rødorange fiskebiter av laks og tunfisk, alle dandert på hver sin lille haug av kritthvit ris, akkurat stor nok til å fylle munnhulen. Den pene servitøren setter tallerkenen foran henne før han heller litt sort soyasaus i en bitteliten glasskål.

“Takk!” sier hun, stødigere nå, men hun passer på å ikke se på ham. Hånden hans stryker inntil overarmen hennes på vei tilbake, og hun stivner. Det var tilfeldig, tenker hun. Bare tilfeldig, ikke noe å bry seg om. Allikvel kjenner hun trang til å reise seg og løpe ut av restauranten. Hun tvinger seg selv til å puste rolig og oppdager at han er borte. Skjelven løfter hun hånden for å blande wasabi i soyasausen og klarer det såvidt uten å søle. Hun tar en bit ingefær med fingrene mens hun smiler ved tanken på hva slags mine Stian ville satt opp dersom han hadde sett det, og legger den på tunga.

Den søtsyrlige smaken er god og rensende. Hun føler seg rolig når hun griper etter spisepinnene og tar den første biten med sushi; den første av åtte velsmakende munnfuller. Stian har tatt henne med på restaurant nitten ganger: én gang for hvert av årene de har vært sammen, alle gangene på bryllupsdagen. Men selvsagt aldri på sushirestaurant; bare på trygge og billige restauranter som serverer “normal mat” som han pleier å si, mens han fnyser av alt som kan minne om eksotisk.

Kanskje hun bare skulle la være å si noe? Nei! Hun har bestemt seg: Når Stian spør hvordan hun har hatt det hos tante Edit, skal hun si at hun har vært alene på sushirestaurant. Det er best sånn.

Igjen glir blikket over til kelneren. Han er noen år eldre enn Nina, men han er nok ikke mer en femogtyve. Kanskje de til og med kjenner hverandre? Tenk at Nina er nitten år allerede. Hun får det fint i den nye leiligheten sin. Den som Stian har kjøpt til henne.

Stian har alltid forgudet datteren. Allerde da hun var nyfødt tok han styringen når det gjaldt det meste. Hadde han kunnet amme, hadde han nok gjort dét også. Hun hadde følt seg utenfor og hadde ikke den samme kontakten med datteren som andre mødre, men hun var så glad for at Stian var så god mot Nina at hun kunne klare å tåle det.

Det også.

Hun sjenker seg et glass til. Rødmen stiger i kinnene, men hun skal nyte dette måltidet til det fulle. På tallerkenen ligger det fremdeles tre biter med sushi, og hun gleder seg til å spise dem. Nyte dem. Kjenne hvordan smaken og konsistensen fyller henne med lykke. Hun har da rett til å være lykkelig en stakket stund!

Det er tross alt hennes aller siste måltid.

. 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 Den neste teksten linker jeg bare til. Det er kortteksten “Porten”, som ble publisert på nytallerken.com, nå kunst.no, en gang i år 2000 om jeg ikke husker helt feil. Den er litt tung å fordøye, men jeg liker den (også), og det er jo det viktigste.

Porten 

 

~

«I’m on a roll.»

Jeg har jo skrevet et par dikt opp gjennom årene også. De fleste av dem er (selvsagt) borte, men jeg fant ett nå nettopp. Jeg legger det her sammen med resten.

god morgen

du svinser bort
natten
og
en duggdråpe sitter
igjen

håret fanger
.

~

Edderkoppen

det bur ein edderkopp under lampa mi
bygger eit heim
eller
prøvar

kravlar opp
fell
ned
kravlar opp att

til slutt gjer han opp
kravlar videre på leiting
etter ein annan stad å bu

ynskjar eg kunne gjera det same
berre fortsetje
utan å se meg tilbake

men eg fell
igjen og
igjen

.

~

Reklame